6. apr 2014
En av de store er død – RIP Peter Matthiessen
Det fins noen forfattere som går utenpå og langt forbi det aller meste annet som fins – spesielt på bestselgerlistene. Forfattere som både gjennom sin egen livshistorie og det de skriver om nesten blir et univers i seg selv, og som har en så stor betydning at vi neppe er helt i stand til å forstå det. Noen av disse er kanskje ikke så mye lest i dag, og mange av dem er godt oppe i åra, om ikke de allerede har avsluttet reisen mot vest, for å snakke Magnus Grønneberg-språk*. Det er ikke så rart, da det tar tid å bygge seg opp en livshistorie og å skrive bøker som rører oss med sin klokskap og livserfaring. Jeg ble minnet på det i dag, da BBC kunne opplyse om at Peter Mathiessen er død. «Peter Matthiessen?» spør du gjerne. Søk på Norli.no og Bokkilden.no viser at det ikke fins noen bøker av ham på norsk for tiden. Et søk på bokblogger.no gir meg følgende resultat:
We’re sorry, but the page you’re looking for isn’t here.
Inne på bokelskere.no får jeg følgende resultat når jeg søker på navnet:
Ja, det er min bok, jeg er den eneste følgeren, og den eneste som har ført en bok av ham opp som favoritt. Hvordan kan jeg da være så svulstig i mine uttalelser?
Du vet at du er deg, men du er den eneste som vet det. Du har alle minnene dine, følelsene og tankene som du alltid har hatt. Men når du oppsøker de menneskene som alltid har betydd noe for deg, blir du først avvist, så tvangsinnlagt for så å bli stemplet som psykisk ustabil. Egentlig ikke så rart, i og med at selv du innser at kroppen som bærer sjelen din er en helt annen enn den du definerer som din egen – og helt fremmed for de menneskene du fram til nå har omgitt deg med.
264 netsuker, små japanske tre- og elfenbeinsfigurer, er den røde tråden i denne litt annerledes slektshistorien. Edmund de Waal får første gang se disse 264 i sin onkel Iggies leilighet i Tokyo. Senere arver han dem, og det vekker en lyst i han til å utforske figurenes historie. En historie som tar han til Paris, Wien, Odessa og Japans hovedstad.
Det er sjelden jeg slakter en bok så totalt som jeg slaktet 
Noen bøker er så elendige at jeg bare må advare mot de. De er så håpløst, infantilt, banalt patetiske at våre skoger ikke fortjener å bli hugget ned og ende opp som bakgrunn for bokstaver som er så latterlig satt sammen at det skulle vært egne institusjoner som rettsforfulgte de som tillot og kreerte fanteri som dette. 
En gang i en fjerne framtid lever en gruppe mennesker innenfor murene av universitetet. Den menneskelige sivilisasjonen har forlengst gått til grunne i et opprør hvor alle maskiner ble ødelagt og alle henvisninger til dem destruert. I flere tusen år har stammer livnært seg slik menneskene gjorde før oppfinnelsen av maskinene, enten ved primærnæringer eller ved plyndring. Bare ved universitetet er det fremdeles noen som holder fast ved boklig lærdom. Men også her er det lite kunnskap om maskiner og tiden før opprøret, og det meste av dette er sagn og rykter.
Er det mulig å skrive en spennende bok om hvordan en tenåring og en tiger har det ombord i en livbåt midt ute på Stillehavet i 227 dager? Eller som min bror og medskribent her på Skrift spør:
Før jeg sier mer: Denne boken fortjener all den oppmerksomheten den ikke har fått. På bokportalen 
De beste leseopplevelsene er overraskelser. Derfor var utgangspunktet ganske godt med denne boken. Jeg hadde aldri hørt om boken før, men tittelen var interessant, og en bok om våre hemmelige liv er alltid interessant. Det jeg ikke fikk med meg var at dette ikke handlet om et (relativt) ungt par, men godt voksne mennesker som har passert middagshøyden. Hun (fortelleren) har tydeligvis noe å skjule, og mannen har tørket inn og snakker ikke mer. Hva han skjuler fra sin fortid er det ikke lenger mulig å få ut av hans munn, og denne stillheten holder på å ta vettet fra henne.