Me feire oss sjøl, for ikkje sei at me tilber oss sjøl, her i denne deilige byen.

Me e best i denne byen. Me e faktisk ein suksess-historia her i Stavanger, for me e de rigaste i landet, og det tatte til og med i det rigaste landet i verden. Så me feire ko dyktige me e, og kor goe me e.

Me e den byen i landet med flest husstandar som tjene meir enn ein million i året. Drid i de som bur aleina og som ikkje får ver me på dansen, så lenge som eg og kånå har råd t eit hus og ein bil, og kan investera overskuddet i enda ein bil og eit hus og ei leilighed som me kan leia ud te studentane. Ska sjå, me betalte jo 5,7 milllioånar kronar for kåken, det va ei goe investering, tjente godt på den ja.

Me e jo kulturhovedstad for heile Europa i år, og Bob Dyllan va på besøk og Oljemessa va jo ein suksess som me feira med enda eit fyrverkeri, og har du sett stadion, den beste i landet.
Og så e det jo så deiligt med adle dei internationelle forbindelsene, så eg og kånå kan dra til Shanghai på weekendshopping t helgjå, og neste helgj ska me t Nev Yårk på konsert, for d fortjene me. Så ska me roa’n litt, og dra på hyttå, om det bli den på fjelle eller den ved sjøen veit eg ikkje endå, men då ska me planleggja førjulsturen til Mauritius – elle va det Sekskhellane?

Så me må ta å feira oss sjøl me eit durabeli fyrverkeri, for me fortjene det her i denne deilige byen.

Enda eit fyrverkeri.

E det forresten nogen som har sett gollkalven? Me sku ha dansa rundt an.

Men denne gangen stemmer i hvertfall første del. Var det ikke jeg som lovte dyrt og hellig for halvannen uke siden at bloggen snart skulle våkne opp fra sommerdvalen og forgylle bloggosfæren med vise ord og kloke betraktninger?

Joda, jeg var jo tilbake med kraft i utspranget 18. august for å hylde min bror fotografen. Men et fislete forsøk to dager senere på å analysere amerikansk politikk og norsk journalistikk i et harselerende og ironisk innlegg om McCain og VG er siste krampeaktige livstegn fra vestkysten.

Og alle spør: Hva er det som skjer der borte i Stavanger?

Sirup

Har du noen gang sittet (suttet?) en sen kveld med en deadline hengende over deg, stilen som skal leveres til Lektor Andersen morgenen etter, oppgaven som professoren skal slakte på neste kollokvie, bokmanuset som skulle vært klart to dager før, og forlaget venter på mailen din med det banebrytende manuset.

Problemet er bare at det kommer ingen ting ut av hodet. Fingeren er limt fast i tastaturet, pennen henger fast i sirupen, hjernen er tom som en amerikansk filmpremiere, formuleringene sitter ikke, og innholdet du gjerne skulle tynt fram befinner seg på den andre siden av et svart høl. Det som proffene kaller for “skrivesperre”.

Egentlig skulle sommeren gitt masse tanker og overskudd, skrivelyst og lek med ord. For det er jo overskudd som gir skrivelyst, og uthvilt hjerne som får ideene til å boble fram. Men det gjør de altså ikke, på tross av tre måneder der jeg kunne sove så lenge jeg ville, drikke så mye kaffe som magen orket, trekke så mye frisk luft og suge inn gode inntrykk som skrotten har plass til.

Men det står altså bom stille.

Et Sargossahav av ålsaker

Det kan jo være mange grunner til denne fatale tilstanden:

• Prestasjonsangst? Begge dere som leser denne bloggen har jo forventninger som jeg ikke klarer oppfylle.
• Søvnunderskudd? Joda, loggboka forteller verken om tidlige kvelder eller sene morgener.
• Distraksjoner: Oppussing – et mareritt for en kreativ sjel.
• Konkurrerende oppmerksomhet: Opprettelsen av en fotoblogg.
• Fraværet fra datamaskinen er jo en logisk forklaring.

Hva søren skal jeg skrive om…

Men kanskje den egentlige årsaken er så enkelt som dette: Etterhvert som bloggen utvikler seg, blir den også mer personlig. Og ærlig talt så fins det grenser for hvor personlig jeg har lyst til å være overfor verdens befolkning, som i dette øyeblikk sitter og venter på at denne artikkelen skal publiseres. En personlig vinkling på ting er alltid bra, men hvor interessant er det egentlig om jeg foretrekker brunost eller gulost til salamien når jeg lager ostesmørbrød?

Og hvor mange ganger skal jeg fortelle at jeg syns det er fælt at VG misbruker bloggologien, eller at Bush er en busk og at for mye vei er en trussel mot strandsoden på Sri Lanka?

Kort sagt: Hva søren skal jeg skrive om?

Hildring skrev i sommer artikkelen What’s the point? Om blogging. Der analyserer han sin bloggaktivitet de siste månedene, og konkluderer både med at det stort sett er meningsløs aktivitet og at han ikke har tenkt å gi seg.

Jeg syns Hildring er en av de beste bloggene der ute, uavhengig av språk og tema, og jeg forstår til dels poenget hans. I hvertfall spørsmålet om hva vitsen med det er. Jeg kommenterte ikke innlegget hans, men jeg hadde tenkt å gjøre det. Det jeg hadde tenkt å skrive, var at jeg har tro på blogging som fenomen, og at det er viktig at folk som frr holder i live den gode debatten og viljen til å mene noe om ting. I tillegg driver han ekstrem god folkeopplysning, på tross av han

stort sett (har)vært opptatt av teknikaliteter rundt bloggingen, som videoblogging,layout og denslags. De store eksistensielle blogg-spørsmålene har jeg latt ligge, i alle fall offentlig

Men jeg skjønner hva han skriver om. Jeg skal ikke påstå at min bloggestillhet fra vestkyksten er et kritisk problem, men ordene sitter langt inne for tiden, på tross av at denne artikkelen nå er på snart 750 ord. Jeg har prøvd, skrevet om foto, bokanmeldelser, kommentarer til ting. Men på tross av forsøkene, så har det altså forblitt “all quiet on the western front….”

Og denne artikkelen er å betrakte som et tvangsforsøk på å komme i gang igjen

Men i dag handler det verken om meg, store livsspørsmål, fotografering eller fjas og mas. Jeg har faktisk mer lyst til å dirigere trafikken i retning min bror, som dere ser i et lykkelig øyeblikk her.

Foto: C’est moi

Det er faktisk 43 år siden denne fyren omtrent med samme mimikk og utstrakte hender sprengte vei nesten to måneder før ønsket ankomsttid og brølte ut:

Hello World!

Det er i hvertfall det jeg ser for meg. Dette kunne vært en anledning til å komme med en rekke gode og mindre hyggelige avsløringer fra et langt og begivenhetsrikt liv, men fyren fyller ikke rundt, så det får da heller vente. Men dette vil jeg si før dere header over til min bror fotografens egne sider og legger igjen hyldningsdikt og digitale gaver:

Heldig er den som har noen man deler nesten alle interesser med, rik den som har noen man alltid føler seg verdsatt av, glad den som har noen som tar en akkurat som en er, innbitt er den som har noen man kan konkurrere med om å være best. Lykkelig den som har Ståle til bror!

Gratulerer med dagen, din gjøk!

Til slutt, før dere forsvinner over til bruttern og gir ham den hyllesten han fortjener, et lite inntrykk av hvordan han aller best liker å få tiden til å gå.

Foto: C’est moi

57% Geek

For de som ikke vet hva en geek er (meg innbefattet), så forklarer Wikipedia det slik:

Geek er slang for en person med sterk binding til et fagområde, ofte i form av en nerd hvis det er snakk om en it-geek. Det finnes flere varianter, og det kan nevnes hippiegeeks, darkgeeks, highgeeks, gadgetgeek, kulturgeeks, og egogeeks. De siste blir ofte oppfattet som wannabees av teknologisk orienterte geeks, men blir også koblet til geeks som i utstrakt grad er involvert i publisering på nettet. Distinksjoner oppstår og forsvinner på bakgrunn av strømninger i kulturen.

Så nå Bruttern, Majann, Jan Ivar, Erik: Noen av dere kommer til å slå meg, andre ikke…

Petter hadde flere gjøk-tester, og her er resultatet.

Papsen: I dag må vi ut og ha frisk luft.

Poden: Vi kan jo bare åpne vinduet

Og slik går dagene…

«Skal du lage et slagord? Da bare må du prøve Sloganizer! Den er helt gratis.»

Som sagt så gjort, jeg tok turen innom, og her er en fin liten knippe slagord Sloganizer foreslår for undertegnede:

Geir Ertzgaard is what the world was waiting for.

Det er jo forståelig. Eller hva med denne?

Geir Ertzgaard – If you love Geir Ertzgaard.

En løsning jeg forsåvidt kan si meg enig i:

Endless possibilities with Geir Ertzgaard.

Denne virker jo betryggende:

Geir Ertzgaard is your safe place in an unsafe world!

Ikke alle vil være enig med følgende, men jeg syns den ikke var så dum:

Everything is simple with Geir Ertzgaard

Denne likte jeg, og syns forsåvidt virker ganske opplagt:

Geir Ertzgaard makes your day.

Eller hva med å starte en folkebevegelse?

Geir Ertzgaard for the masses

.Eller det kan føles slik:

Be alive with Geir Ertzgaard.

Summa summarum kan det vel oppsummeres slik:

It must be Geir Ertzgaard

Har dere fått nok nå? Det er ihvertfall bra for egoet… Hvilken synes dere passer best?

Lag en liste over fem sanger du hører på, som du liker akkurat nå. Uansett sjanger, det må bare være musikk du liker akkurat nå. Utfordre 5 nye på det samme.

Det var egentlig ganske greit, med det tekniske forholdet jeg har til musikk. Det er bare å sjekke last.fm-kontoen og iPoden min det, så får jeg en liste over de sangene jeg har spilt mest de siste ukene. Her er svaret, som verden har ventet på, med en liten kommentar til hvert YouTube-tyveri.

Resten følger når du åpner sceneteppet. Men før det vil jeg utvordre Malene Kleive, xMas (ja, sorry), Erik Drabløs, Martin Furnes og Elton John.

1. Bruce Springsteens Bring them Home havna på iPoden litt i dragsuget av Bob Dylan-nostalgien min. Fikk lyst til å høre noen av gamlegutta, de som var unge og pene da jeg var ung og pen. Akkurat Bring ‘em Home fins på The Seeger Sessions-plata til Brucern, og er helt sikkert den beste plata han har gitt ut siden Nebraska. Sangen vekker pasifisten og antikrigsforkjemperen i meg, og minner meg på at en gang i tiden trodde vi på at vi kunne forandre verden. Dessuten minner det meg på at det er på tide å få folka våre hjem fra Afghanistan.

2. Jeg var en heldig gris og fikk med meg Bob Dylans konsert i Stavanger. Desverre var jeg så uheldig å måtte overvære den med Stavanger-folk. Stavanger-folk forventer at de skal underholdes, og hvis ikke Bob snakker personlig til dem, begynner de å sutre. Før konserten hadde jeg fem plater med His Bobness, nå etterpå er det stort sett Bob som har surra på iPoden. En sang utmerket seg på konsernte, og jeg er enig med ham som skrev at Workingmans Blues #2 fra genialplata Modern Times er Bob Dylans beste låt i det 21. århundre, om ikke den beste låten i det 21. århundre – for ikke å si den beste låten ever. Førti vers og en vever melodi som ikke gir seg før jeg må spille den en gang til, og en tekst som handler om Livet, og ikke om hjertesmerte.

3. Jeg liker ikke Thomas Dybdal. Han er ALT FOR KUL for barten min. Jeg syns også at National Bank blir litt for spesielle over en hel plate, selv om jeg liker spesiell musikk. Men nå har jeg også opplevd National Bank, på minikonsert i regi av Staoilhydro. Det var bedre enn sitt rykte. gitt. Så jeg gikk hjem og lasta ned Family , og spiller den fremdeles av den enkle grunn at det er en sang som klør i øret og slår rot i underbevisstheten uten at jeg klarer å synge den. Og da har den livets rett. Resten av sangene har ikke samme kvaliteter, men jeg stiller meg mer positiv til National Bank og Thomas Dybdal etter StatoilHydro (for et håpløst navn)-festen.

4. På fjerde plass har jeg slått sammen to låter, av den enkle grunn at jeg bare må ta de med, og ikke har lyst til å slette nummer fem på lista.Lea Halala og Kothbiro har flere ting til felles som gjør at det faktisk ikke er så dumt å slå de sammen. Begge har blitt brukt som filmmusikk, begge filmene har Afrika som arena, begge blir framført av afrikanske artister, og begge er to av de vareste og fineste melodiene jeg noen gang har fått lov til å høre på mine to ben.Musikk har mye å si for filmopplevelser. Kothbiro får The Constant Gardener til å riste (en av tidenes tre beste filmer på min liste), og Lea Halala er selve hjerteslaget i Løvenes Konge, tidenes nest beste animerte film etter Jungelboka. Det er nesten til å grine av (tøffe gutter gråter ikke, derfor bare “nesten”). Lea Halala framføres av Sørafrikanerne Khuluiwe Sithole og Lebo M., mens Kothbiro er laget og jodles av den fullstendig ufortjent oversette Ayub Ogada fra Kenya.



5. På min eldste brors femtiårslag ble jeg presentert som Santana-nerd. Phøy, sier jeg til det. Fordi jeg fikk 2 plater av Santana til jul, så betyr ikke det at jeg er fanboy. Men jeg syns det er helt riktig å trekke fram Carlos Santana i diskusjonen om hvem som er tidenes beste gitarist. Det er forsåvidt en håpløs diskusjon, hvilke kriterier skal du legge til grunn? Teknikk? Alle de beste gitaristene er teknisk briljante uansett sjanger. Sangkatalog da? Hvor mange skal du regne med? Hva med innflytelse? Da snakker vi. En kollega på jobb hevdet at han i Queen – gidder ikke huske navnet en gang, var bedre enn Carlos Santana. Sikkert teknisk sett ja, men når det gjelder innflytelse kan du telle på tre-fire hender de gitarvirtuoser som har nådd lenger enn denne lynmannen fra Mexico. Jeg tar ikke offisiell stilling til spørsmålet, men syns at Europa (Earth’s Cry, Heaven’s Smile),fra konsertdobbeltalbumet Moonflower (1977) nettopp er et smil fra himmelen, og beviser at Carlos Santana ble ble født med ferdigstemt gitar i hendai Jalisco 20. juli 1947. Jeg spiller akkurat denne melodien ofte!.

Takk for nå.

Subject to change without notice. Generally becoming happier and happier with each passing day, which actually makes me very happy because I thought I was destined to be miserable.

Er det dette som kalles en god sirkel?

Men som frr skriver, så tar dette båndbredde – uten at jeg merker konsekvensene til daglg – det som verre er, så kan det hende at noen misbruker bloggen til ting jeg ikke har greie på.

Så derfor gjør jeg som frr og installerer de samme pluggene som frr, dvs. Peters Custom Anti-Spam og Bad Behaviour, to verktøy som skal hindre angrep utenfra på bloggen min.

Eugenie var innom og skrev en kommentar forrige gang jeg prøvde med en sånn kommentarsperre. Da var det til hinder for svaksynte. Jeg vil gjerne ha tilbakemelding på om spamsperren også denne gangen gjør det vanskelig for folk å bruke bloggen min. Såpass greit fungerer det tross alt nå, at det ikke er viktig for meg å ha slike automatisk genererte kodegreier installert.

Plugger
Jeg har forøvrig installert et par nye plugger på bloggen min. I øvre venstre kolonne kan du se at det står «Hva skal jeg skrive om?», og navnet Skribit under.. Denne pluggen er et hobbyprosjekt fra den amerikanske jyplingen Paul Stamatiou, og gjør det mulig for deg, kjære leser, å komme med forslag om ting du vil jeg skal skrive om, og så kan folk gi stemmer på hvilke av forslagene de foretrekker. Jeg har hatt denne pluggein inne et par uker nå, og fram til i dag har det kommet hele …. 0 forslag. Det får jeg si meg fornøyd med. Uansett, du er velkommen til å bruke den!

Linker
Jeg har en del lenker på siden av bloggen min. Jeg vet ikke – og kan så vidt jeg vet ikke måle – hvor mange som bruker disse linkene. Til nå har jeg vel oppfattet de som en honnør til sider og bloggere som jeg setter pris på mer enn en ressurs for folk som er innom på besøk. Men de er nå der, og i går kveld satte jeg opp en helt ny kategori, kaldt “Must see”-sider. Det er ikke alle sider som passer i en bås. Likevel holder de en så høy kvalitet at de bare må legges inn som lenker. De to linkene jeg la ut i går kveld, TED.com og Lightstalkers.org er for de rette vedkommende sider med en så bra kvalitet og interessant innhold at de fortjener betegnelsen “Must see”-side.

Galuppen
Jeg har en gallupp gående kontinuerlig. De siste par månedene har folk blitt spurt om hva slags digitalkamera de har – om de da har i det hele tatt. Lenge så det bra ut for Olympus, som l å på mellom 40% og 50% av stemmene. Men i dag har både Nikon og Canon mer enn dobbelt så mange stemmer som Olympus, så da tror jeg at vi erklærer den galuppen for seilt.

Før jeg viser det endelige resultatet, ønsker jeg dere lesere en god uke.

• Canon (35%, 11 stemmer)
• Nikon (32%, 10 stemmer)
• Olympus (16%, 5 stemmer)
• Har kompaktkamera (13%, 4 stemmer)
• Tar ikke bilder (6%, 2 stemmer)
• Sony (3%, 1 stemme)