Turer er noe man skal glede seg til, og det gjør jeg. Men i kveld er jeg ganske tom, og ser det attraktive verken i reisen eller reisemålet. Jeg har drømt om Borneo siden jeg var guttunge, helt siden jeg så/leste/hørte om King Kong og trodde at Borneo var alle regnskogers mor. Men i kveld kan det egentlig være det samme. Forberedelsene tapper meg for krefter, og jeg ser stort sett bare ubehaget jeg har foran meg: Søvnløse netter på fly, lange dager med venting på busstasjoner og flyplasser. Fuktigheten som slår i mot meg når gradestokken kryper godt over 30, og frostryktningene når temperaturen i høylandet kryper godt ned mot norske temperaturer. Tropevarmen det ikke går an å flykte fra, matlysten som forsvinner som damp etter soloppgang. Maten som frister på avstand som blir tunge, usvelgelige klumper når jeg har smakt det nok ganger, suget etter kneipbrød og en helt vanlig, norsk sjokolade.

Kvelden før avreise er alltid sånn. Det som fristet så veldig bare en uke i forkant er ikke lenger så fristende. Er det reisefeber?

Det er mye som skal ordnes før en tur. Spesielt når du skal ordne det for 45 mennsker. Har alle fått alle billettene? Er alle rommene bestilt? Kan vi stole på kontakten vår i Vietnam, selv om han var til å stole på i fjor – og i forfjor. Er det ting jeg har glemt? Hva kommer jeg til å ergre meg over at jeg la igjen denne gangen? Reisekruset? Den faste t-skjorta jeg alltid har på meg når jeg lander i Hong Kong? Hva skal jeg ha med meg av lesestoff? Skal jeg ha med meg lesestoff? Hvor mye tid skal vi ha i Kuala Lumpur? Blir de fornøyde? Lister skrives, e-poster sendes, penger overføres – kommer de fram i tide? Skjer det noe uforutsett? Visum! Går det greit denne gangen. Det gjorde ikke det sist. Den selvutskrevne papirlappen ble vist fram på grensa til Kambodsja, men jeg var ikke oppført i registeret. Selv om kambodsjanske myndigheter hadde sendt meg bekreftelsen. Når går passet ditt ut? Hvor lenge gjelder reiseforsikringen?  Det er ikke malaria på Borneo, ihvertfall ikke i høyden. Men er det denne gangen når jeg dropper profylaksen at myggen slår til? Hvor la jeg sjekklisten nå igjen.

Reise er forandring. Noen ganger er det ferie, avkobling. Andre ganger ren jobb. Mine reiser er et sted midt imellom. Jobb, javisst. Opplevelser, du verden. Jeg får betalt for å gjøre det andre drømmer om å gjøre på fritiden. Likevel tenker jeg at det kunne vært deilig å stått over – akkurat denne gangen. I hvertfall i kveld. I hvertfall kvelden før.

Men så er vi i gang. Vi møtes på tunet. Bussen går, flyet tar oss med. Det er bare å komme seg av sted. Det første skrittet når hjulene har begynt å trille. Da er det ikke tid å kikke seg over skulderen.  Men det er noe rart med det. Folk sier at gleden ved å reise ligger i forberedelsene og etterarbeidet. Jeg vet ikke om jeg er enig. På en måte ligger nok den største gleden ved å reise i drømmen om et annet sted. Men midt oppe i alle forberedelsene, jo nærmere datoen, jo mindre blir drømmen og heitere blir feberen. Så jeg tror nok heller på de som sier at den største gleden ved å reise, er å endelig være i gang.

Et lite postscript til noen av dere som elsker å reise og som syns dette bare er syting og klaging: Jada,  Jeg vet det. Jeg er heldig. Folk kan misunne meg, og det med rette. Men det fratar meg ikke reisefeberen som treffer meg når gleden ved å se fram til noe forsvinner i kavet etter å få det til.

For seks uke siden fikk jeg en sms av Jan Ivar. Han skulle relansere bloggen sin med nytt design og innhold. Han hadde holdt på et par år med bloggen sin på vikfoto.no, og hadde hatt brukbart med trafikk, og opparbeidet seg et rykte som en seriøs og dyktig fotoblogger. Men nå var det på tide å ta steget videre. Derfor tok han kontakt med meg og ba om noen synspunkter.

Det ble mer enn noen synspunkter etterhvert. Det fins mange tunge fotobloggere utenfor landegrensene, folk som har klart å skape et varemerke på interessant blogging og gode bilder. Reisefotografer som Gavin Gough og unge trendsettere som Joey Lawrence har fått et ganske stort marked med sine strålende bilder og utfordrende tekster.

Det er mange norske fotobloggere. Det viser jo Norske fotoblogger, som i skrivende stund har  236 registrerte blogger. Men selv om det er mange norske fotobloggere der ute,er det foreløpig ingen som har klart å etablere seg som den store norske fotobloggerne. Noen lovende kandidater er det der ute, men det er ingen som har klart å ta ut potensialet som ligger i dette segmentet – kanskje ikke før nå.

De siste ukene har jeg hjulpet Jan Ivar med å få ny blogg på plass. Jan Ivar skjønner seg på blogging, han skjønner seg også på fotografering, og den kombinasjonen er et godt utgangspunkt for å etablere seg i frontlinjen av norske fotobloggere. Hva det betyr? Med sosiale medier som den nye andedammen for mye av det som skjer av kunstnerisk utfoldelse vil denne arenaen være det området hvor fremtidens beste norske fotografer vil være å finne. Jeg tror Jan Ivar har en god sjangse til å være en av frontløperne blant de store norske fotobloggerne, om ikke den fremste.

Utgangspunktet er det ihvertfall ingen ting å si på.

Kanskje ikke U2, men et litt annerledes perspektiv på Mosvannet?

Jeg vet ikke om assosiasjonene dine går i den retning, men med litt fantasi kan du vel kjenne igjen litt av stemningen fra The Joshua Tree, treet som utgjorde deler av omslaget og som gav tittelen til U2 sin klassiker av en 80-tallsplate med samme navn.

Det er morro å presse seg litt og prøve ut sine ferdigheter. Jeg har arbeidet en god del i Photoshop CS4 de siste ukene, og svarthvitt-konvertering av råformatsbilder er en av de temaene som fenger. Det er noe ved svarthvittbilder som hjelper en til å se ting klarere. Et tre på ei øy ute på et isfrosset vann gir for eksempel et bilde av Mosvannet i Stavanger som folk sjelden ser, nettopp fordi man nesten aldri går ut på øya. Mønstrene i snøen på isen kommer også bedre fram når fargene tas vekk.

Ofte syns jeg at Photoshopping blir en kunstig forskjønning av virkeligheten. Men å arbeide med svarthvittkonvertering gir en opplevelse som jeg ofte bare kan finne paralleller til ved å se til det gamle mørkerommet.

Jeg vet ikke hva som venter der, selv om jeg er godt forberedt. Googling og Flickring har vist meg at Borneo generelt, og Sabah spesielt ikke er et vanlig reisemål for nordmenn. Jeg har bladd gjennom de norske reisemagasinene mine, og foretatt søk hos National Geographic, og jeg har bare kommet over tre gamle artikler fra 80-tallet. Borneo spesielt og Sabah spesielt har blitt oversett, eller kanskje det ikke har blitt oversett, bare forbigått fordi det faktisk ikke er så interessant? Hvem vet. Men det jeg har fått med meg, er at verdens fremste orangutangreservat fins der, at Mt. Kinabalu, på UNESCOS verdensarvliste pga sitt mangfoldige økosystem er en hovedattraksjon, at folk drar til Sabah for å oppleve “home stays”, overnatting hjemme hos folk i landsbyene. Jeg har også fått med meg at en av verdens viktigste regnskoger befinner seg på Borneo og er i ferd med å oppleve samme skjebne som regnskogen i Amazonas, den forsvinner i menneskets jakt etter profitt.

Det er i havområdet mellom Sabah og Filippinene “verdens farligste havområde” befinner seg, av den enkle grunn at ingen steder i verden fins det flere pirater enn akkurat i øyene som danner bro mellom Borneo og Mindanao, den største øya på Filippinene, kjent for sine politiske konflikter og frigjøringsbevegelser.

Neste tirsdag er jeg i Kota Kinabalu. Vi lander ved midnatt, omtrent når dere går hjem fra jobb her hjemme. Vi skal tilbringe fem dager her, og vi skal på jungeltråkk, overnatting på teplantasjer, inn til Kinabalu-parken, og overnatte to netter hjemme hos folk. Hvor og når kan jeg jo komme tilbake til.

Jeg reiser med jobben denne gangen også. Som vanlig har jeg store tanker om at jeg skal skrive hjem om det jeg opplever. Men det å være på jobbtur med elever krever en del. Folk sier jeg er heldig som får reise så mye. De har rett, selvsagt. Men jeg er der først og fremst for å sørge for at ting går bra. Mine egne ønsker og preferanser får vente, elevenes behov må dekkes først. Så får vi se hva vi får tid til.

Jeg gleder meg uansett. Dette blir en opplevelse litt utenom det vanlige, og for en nordmann litt utenfor opptråkkede stier. Jeg håper jeg har noe å melde hjem om, og at du tar deg bryet og følger meg på turen.

It’s been six weeks of snow now here on the west coast of Norway. Like or not, with the standard being two weeks every winter, there is a certain wow factor over the snow situation we experience at the moment. Like for the guy in the image: Does he like it, or does he despair? I can’t really tell, but I think the picture tells a story.

Vi er i Nairobi, på plenen utenfor Scripture Mission Conference Center. Et kjent sted for mange folkehøgskolere etter utallige besøk fra utallige folkehøgskoler. Det er lørdag formiddag, skyene henger lavt over byen, men likevel er plenen gul av tørke. Det har ikke regnet i hovedstaden på to år.

Elevene sitter under et slitent Jackarandatre som tviholder på sine siste lilla blomsterblad. Vi har pakka og er straks klare til å reise hjem etter to flotte uker i Kenya. Jeg har lagt opp til at vi skal komme oss avgårde til flypassen rundt kl 18. Vi må komme oss av gårde litt tidligere enn nødvendig. Etter oss kommer nemlig Fredtun, Jeniffer vil ikke ha for mye kaos, og selv syns jeg det er greit at ikke at elevene våre skal møte østlendingene fra den konkurrerende folkehøgskolen. Får elvene våre høre at Fredtun skal være her i Kenya en uke lenger enn oss, og at de skal overnatte i landsbyer og oppleve mer direkte menneskemøter enn det vi klarer å få til på våre to uker i Kenya, kan de fort bli misfornøyde – og det vil vi jo ikke ha noe av. Så det er like greit at vi bare kommer oss av gårde. Tenker jeg.

Men neida, er du gal? Klart vi vil treffe våre medsøstre og medbrødre fra Stavern, hilse på de som har valgt en annen folkehøgskole enn oss, kanskje vi kjenner noen av de, kanskje vi kan fortelle hvor flott de selv har hatt det i Kenya: Dessuten er det jo folkehøgskoleelever! De er ikke konkurrenter. De skal bare oppleve noe annet enn oss. Så hva er problemet?

Jeg har tatt med elevene til Afrika for at de skal lære. Jeg blir litt flau, og akkurat denne dagen er det nok jeg som har mer å lære av «mine» elever enn de har å lære av meg.

Hjemme i Stavanger noen måneder senere. Vi har vært ute og prøvd oss på HDR-fotografering. Oppgaven er ganske klar. Kom dere ut og ta bilder av Rica-hotellet med tre ulike eksponeringer. Jeg har holdt på et halvt år med dette, forklart og tegnet, åpnet kameraet, vist menyene og latt de prøve seg. Nesten ferdig med opplegget sier bryter en av elevene ut:

Hva er egentlig eksponering?

Jeg river meg i håret og lurer på hva vi egentlig har brukt det første halvåret til.

Senere på kvelden får jeg se hva de har holdt på med uten at jeg har vært til stede. I studio har de lekt seg med mulighetene som kunstlig lys gjør.

Det ser ganske bra ut, og jeg spørr: Hvordan gjorde dere det? Svaret er rett på sak: Nei, det vet jeg ikke, men det ble ganske fint.

Jeg blir litt flau igjen, og akkurat denne dagen har de nok lært mer av hverandre enn de har lært av meg.

Det er en tanke jeg har tenkt mye på i det siste. Kanskje er elevene er de beste lærerne. Men foreløpig er det ingen som slår meg som tilrettelegger.

The most photographed place in Oslo the last couple of years must undoubtedly be the new Opera House. The reason? The large spaces, the very characteristic shape and color. Opera houses are places where dreams are created and manifested. I think this candid shot says just as much about the essence of dreams as a full scale image of the wonderful new Oslo landmark.

Panning and movement is a fun way of using the camera. But what is the value of these kinds of images? From the previous attempt and from discussions in other places this is a type of photography that has it’s fans but also it’s opponents. I’ve tried to follow Jan Ivars advice here, and do something with the colors, but that aside: Do you like images where the main point of interest isn’t sharp or in focus? What’s your stand on panned images?

This image is the last of my series from the Mos Pond (Mosvannet) for now, and what you see are two children skating back and forth in front of me. They were having a lovely time, and that’s what I’m trying to portray.
Notice: My camera was full of sensor dust. I’m aware of this specific weakness in the image thanks to the well grounded comments by Jan Ivar. Where do you think the limit is for publishing a ready image? Can sensor dust be accepted, or should one do as much as one can to remove it – something I have done here.