Noe av det som gjør Rogaland til et av Guds vakre steder på jorden, er rhododendron-eksplosjonen som inntreffer omtrent på denne tiden hvert år. Utenfor huset mitt har jeg flere busker med knopper som er i ferd med å sprette ut i full blomst, og det er ulidelig vakkert.
Jeg har et makro-objektiv hvis liv til nå har bestått av å fylle ut en plass i kamerasekken min, rhododendronen blomstrer på Tjensvoll fortjener det å bli luftet.
Noe av det morsomme med digital fotografering,er leken med etterarbeidet. Rhodene har nå tatt ruten gjennom makro-objektivet, inn til sensoren og minnebrikken, festet seg på dataskjermen min og utfordret meg til lek med etterarbeid. Alternativene er mange også når en jobber i Aperture, og her har jeg tolket et av makroskuddene av min lille rhode på tre måter: Naturlig, fargemettet og nedtonet fargemetning. Så nå lurer jeg på hvilken av løsningene du likte best, og hvorfor.
En lek med eksponering, fargemetning og vignettering
Dette med “vivid colors” tiltaler meg, selv om det er en liten fortegning av virkeligheten.
Det er vel den responsen jeg har fått av andre også, men fotografering pr 2009 vil med sitt etterarbeid (nesten) alltid være en virkelighetsfortegnelse?
Jeg vipper mellom sterke farger og naturlig. Noe inne i meg vil ha naturlig, men sterke farger tiltaler veldig.
Likte den vivide jeg også, men alle tre har sin sjarm og bruk da…
Jeg liker å eksprimentere slik jeg og…
Jeg skal ikke trekke så store konklusjoner, men det hadde vært interessant å finne ut om dette har med psykologi å gjøre, mer enn smak og fotolære. Sterke farger signaliserer optimisme… som igjen “smaker” bedre?