Det blir vel en diskusjon mellom mainstream og viljen til å tråkke nye spor, og der er vel Beatles et par hakk foran Cliff.

Cliff Richard må nok ellers leve med at hans karrierevalg ikke akkurat tok ham i retning av de aller største. På den annen side var jo det et personlig valg som tross alt besto i å være seg selv. Og for det skal mannen ha kred.

I utgangspunktet var innlegget mitt en kritikk mot akkurat disse sensasjonsjagende journalistene som roper om angrep og overraskelser for å selge mer papir. Leser man artikkelen i VG nøye, kan man raskt lese mellom linjene at det Cliff egentlig sier, er at han bør vurderes høyere som artist enn det han har blitt. Råhet er ikke det eneste kriteriet på storhet, ren lyd betyr også noe.

Å si at dette er et overraskende angrep på The Beatles er vel å ta litt sterkt i, eller hur?