Så var det sagt…

Mens Russland kjemper om oljerettigheter i Afrikas mest ressurssterke land, og Norge basker seg i oljeglansen og eter seg stadig feitere og feitere, er kanskje global oppvarming og denne tekniske løsningen fra Masai Mara det som velter vår velstand og gjør oljen til en ubetydelighet i den store ressurskampen. For hvem kan sloss mot en nesten gratis solkoker laget av cellofan og papp som “bare” bruker en time på å koke poteter eller kål, for å nevne et eksempel. Jeg vet at dette ikke er en ny oppfinnelse, men har du litt god tid, og planlegger maten din, så er jo dette en ganske så rimelig løsning.

Jeg er nettopp ferdig med å lese Long Way Down, fortellingen om Charley Boormans og Ewan McGregors tre måneder lange reise på motorsykkel fra John O’Groats, Skottlands nordligste punkt til Cape Agulhas, det sørligste punktet på det afrikanske fastlandet. Det er en besynderlig reise, en av de store og klassiske reisene som folk har drømt om siden David Livingstone sivilserte det sørøstlige Afrika, og Cecil Rhodes hadde visjoner om å bygge en jernbanelinje «Fra Kapp til Kairo»som skulle forene dette eventyriske kontinentet og gjøre det til en utømmelig kilde av ressurser for det britisk eimperiet. De krysser fjorten afrikanske land, fra Tunisia og Libya i nord til Namibia og Sør-Afrika i sør. Som litteratur å betrakte er dette enkle saker. Det tar deg to dager å pløye deg gjennom historien, som kort sagt er beskrivelse av veier, av raidernes tanker om veier, om besøk på UNICEF-prosjekter og andre gode tiltak som vil bedre hverdagen for fattige afrikanere. Som sjanger er dette en merkelig blanding, men lettlest er det.

Jeg skal ikke falle i fellen og kritisere de for måten de har gjort dette på. Vi har hver våre måter å leve våre liv, og ingen har rett til å si at min versjon er bedre enn din. Hvis du har tenkt å lese denne boken, så vær klar over at den sier deg noe om det å være på motorsykkeltur med gode venner, og det sier noe om å forfølge sine drømmer. Men du blir veldig lite klokere på det afrikanske kontinentet, forutsatt at du vet litt om det fra før. Og her er kanskje bokens fremste force; for folk uten noen form for kjennskap til Afrika kan dette være en vekker. Spørsmålet er imidlertid hvilke dører den åpner. Etter 15 000 kilomenter på alle typer veier, overnatting i luksushoteller, jordhytter og telt, gjør Charley Boorman seg noen tanker om hva de har utrettet helt på slutten av boka. Han skriver (eller sier, og får noen andre til å skrive det ned):

The enormity of what we’d been able to achieve began to sweep over me… I was suddenly humbled, a little bit of dirt where we stood on the pegs and stuck our elbows out. I thought of the Sudan, Ethiopia, Kenya, I thought of Zambia, Tanzania: all those gnarly, muddy, sandy, potholed roads. It occurred to me that ten years from now, five even, these roads would  be gone, buried for all time under tarmac,. The Africa Ewan and I had ridden through would be changed forever.

Charley  Boorman, Long Way Down, side 327-8

Jeg havnet i diskusjon med noen elever da vi var i Johannesburg. De hadde vært i byen i et knapt døgn da jeg traff de, og noe av det første de sa da jeg møtte dem, var en formulering som jeg stadig møter:

Dette er ikke det virkelige Afrika.

Johannesburg hadde en moderne flyplass, høyhus, flerfelts motorveier, parker og grønne lunger. Jozi var ikke afrikansk, den var en vestlig storby plassert på feil sted på kartet, og dermed ikke det virkelige Afrika. Min kollega tente i bånn da hun hørte utsagnet. Hun har bodd i Sør-Afrika i et par perioder. Var hennes Sør-Afrika ikke det virkelige Afrika? Hva er det egentlige Afrika?

Det er dette jeg lurer på.Er det trist at veien fra Kapp til Kairo asfalteres? Hvorfor er det trist? For vår del? Fordi sandkassen vår forvandles om til en parkeringsplass? Det er veldig enkelt å være kloke på andres vegne, men hvis jeg skulle spurt Charley Boorman og gutten med sårskadene fra udetonerte miner ved grensen til Eritrea, om hva som var best, ville du nok fått forskjellige svar. Jeg kan forstå Charley Boorman. Men disse bildene forsterker et vrengebilde av virkeligheten som vi stadig faller i: Verden som vår lekeplass, hvor tøffe gutter er tøffe gutter, og hvor menneskene vi møter framstår som kulisser for vår filantropi. Det må være sånn. Men det må ikke bare være sånn. Det skal svært mye til å flytte fokuset bort fra oss selv og over på de andre, også når det handler om de andres ve og vel. Derfor syns jeg det er greit at noens første møte med Afrika er boken til McGregor og Boorman. Men jeg syns også at det er greit at de beveger seg videre. Jeg vet ikke om jeg syns det er like greit at de fleste inntrykkene vi kommer hjem fra Afrika med nå til dags er luksusboliger i Sør-Afrika, vidunderlige safarier i nasjonalparker og lange golfrunder på verdens vakreste golfbaner. Det hører med, men det spørs på hvem sine premisser det skjer. Hvem sine stemmer skal vi høre på? Klarer vi være gjester i Afrika på vertskapets premisser, eller er vi bare i stand til å se ting hvis vi kan gjemme oss i våre luksustelt og fem stjerners villaer i sørafrikanske forstader?

Jeg har prøvd å finne afrikanske fotografer i det siste. Det har vært en selsom opplevelse og en nesten umulig oppgave. Bildene av Afrika tatt av afrikanske fotografer er nesten umulig å google seg til. Jeg har trålet nettet og søkt på begrepene “Afrikanske fotografer”,”African Photographers”. Det jeg oppdager er at de aller fleste bildene er våre bilder fra Afrika. Afrikas bilder fra Afrika forsvinner i mengden.

Hanne Østby har følgende sitat som header på bloggen sin:

“People travel to faraway places to watch, in fascination, the kind of people they ignore at home.”

Jeg har et postulat: Vi er ikke så interessert som vi tror vi er. Selv på våre lange reiser er vi egentlig mest interessert i vår egen versjon av virkeligheten, og de andre får kanskje lov til å spille rollen som statister. Vi er mer interessert i våre bilde av de andre enn vi er av de andre i seg selv. Eller kanskje det er enda enklere enn det: Egentlig er vi bare store barn som trenger en sandkasse å leke i. Og som vi vet, så er jo Afrika en stor sandkasse.

Sist helg var det bloggcamp i Kristiansand. Jeg skulle gjerne vært der.

I etterkant av campingturen har det oppstått et par interessante diskusjoner som berører dette festlige fenomenet. Det første er hva som ligger i begrepet “innflytelsesrike bloggere”. I følge Thomas som arrangerte Bloggcamp 09, så befant ihvertfall hundre av de mest betydningsfulle norske bloggerne seg i Sørlandets hovedstad forrige helg. Jeg spørr da: hva menes med mest betydningsfull? De med flest treff? De med de beste skriveferdighetene? De med overbevisningskraft, på tross av eller på grunn av besøkstallene? Er det de som får flest kommentarer? Jeg vet i hvertfall dette: Det er  ikke de som roper høyest om sin innflytelse som har det. Husker dere historien om keiserens nye klær? Eller Siw Jensen, for å bruke en mer hverdagsnær sammenligning.

Tenkte meg det ja!

Den andre debatten er den mellom sofabloggerne og rosabloggerne. Kort sagt den samme debatten som den andre, men denne gangen mer i form av en generasjonsdebatt. Sofabloggerne syns rosabloggerne skriver for mye om lebestift og neglelakk. Rosabloggerne på sin side syns sofabloggerne tror de eier nettet og ikke tar de alvorlig.

Jaja, sier nå jeg. Jeg sitter igjen med et par inntrykk som gjerne kan oppsummeres i en setning eller to: hvis man tror at blogging handler om innflytelse og markedskrefter, så de om det. De med vett i skallen vet at bloggen er der og lever sitt eget liv og utvikler seg i den retning den selv bestemmer uavhengig av hva innflytelsesrike sofabloggere eller rosabloggere måtte mene.

Det er nesten så jeg må spørre: Er det noen som eier Bloggeland? Et merkelig spørsmål i grunnen, for svaret er innlysende: Det er det jo jeg og Ståle som gjør;-).

God blogging videre.

Hvis du selv blogger jevnlig om Afrika, bor i Afrika og blogger, er afrikaner som blogger i en norsk sammenheng?
Kjenner du noen som blogger jevnlig om Afrika, bor i Afrika…. osv…

Det hadde vært veldig fint om du gav lyd fra deg, enten i kommentarfeltet her, eller ved en av de andre kanalene jeg er tilgjengelig på.

De siste årene er det forholdet Kina – Vesten – Afrika som har blitt omtalt som om det var et trekantdrama fra en av Graham Greenes bøker. Russlands engasjement har det vært lite eller ingen ting om. Det virket som om den russiske bjørnen ikke hadde kommet seg ut av hiet etter den kalde krigen.

Men i disse dager er president Dmitry Medvedev på rundreise i Afrika, og det er ikke helt tilfeldig hvilke land han besøker. Rundreisen går til Egypt, Nigeria, Angola og Namibia. Det er første gang på tre år at russisk ledelse har besøkt Afrika, og i dagens trekantdrama er det jo nytt at det kommer en ny Hva har så disse landene til felles, og hva handler besøket om? I følge BBC handler det som alltid når de store vier Afrika interesse om tilgang til naturressurser. Felles for de fire er at de har tildels store oljeforekomster, og/eller at de spiller en viktig rolle i forhold til oljerørene som krysser Sahara på vei fra Afrika til Europa. Russland tilbyr tilgang til kjernekraftressurser mot at landet får tilgang til olje og diamanter.

Det er den gamle historien igjen. Beilerne er ute og frir. Russland har havnet i tredje rekke i kampen om Afrika, men er kanskje det landet som har de største musklene, spesielt med tanke på utvikling av alternativ som kjernekraft på det afrikanske kontinentet.

Man kan fort legge seg i skyttergraver og begynne å skyte på hverandre i en slik situasjon. Det er lett å tenke at Kina, Russland og Vesten egentlig bare tenker på seg selv, og at den nyvekkede interessen for Afrika bare er gammel kolonialisme i drakten til Markedet. Men nå er det andre spilleregler som gjelder. Det er ikke bistand eller makt som er våpenet de tre beilerne må bruke, men forhandlinger og avtaler der den som byr mest også får mest tilbake. Motparten er ikke en dame som legger seg flat for sine friere, men en oppreist motpart som kan stille krav, og som kan velge den samarbeidspartner man ønsker. Snakker vi om likeverd for en gangs skyld?

Men som nevnt tidligere: Det er ikke tilfeldig hvilke land som nå har frierbesøk. Det er de ressursterke, som har noe å gi tilbake. Men hva med de andre søstrene da? Når fikk de sist besøk? Når besøkte en av de store statslederne sist Mauretania, Lesotho, Madagaskar eller Togo? Land som ikke har så mye å legge fram på forhandlingsbordet, og som derfor er ganske enkle å overse?

Få ting er vel mer stas enn barn og hunder. Min bror har fått seg en ualminnelig søt liten vofs, og de to var på besøk forrige helg. Samtidig stakk nabogutten på sju år innom, og i et ubevoktet øyeblikk lånte han min “vofse”, det store og tunge Olympus E3, og fyrte løs bilder av det nyankomne vofsen ved navn Daxée. Som en liten velkomst til den lille dvergdachsen og som et eksempel på at barn har den naturlige tilnærmingen til livet som vi voksne ofte bare kan drømme om, får du nå fire bilder som Kristoffer Østrem knipset av Daxée for en ukes tid siden.

[nggallery id=4]

Det må jo forøvrig sies at lille Østrem har fått litt hjelp av undertegnede for å finpusse på resultatet. Og som en liten desert, et bilde jeg tok mens jeg fremdeles trodde at kameraet var trygt:

Dette er vel først og fremst en påminnelse til alle oss som tror vi ikke lever i et sunt demokrati om at vi faktisk gjør det. Men hvis mange nok minner hverandre på det, så kan det være med på å øke presset på burmesiske myndigheter at vi husker på at i dag er Aung San Suu Kyis bursdag, og at hun feirer sin bursdag i husarrest for 14. gang på rad. Det vil si at hun har vært holdt i arrest fra hun var 50 og til hun nå altså fyller 64 år.

Rapportene om Aung San Suu Kyi er ikke gode. Helsen skranter, og det kan virke som om regimet i Burma har klart å knekke henne. Men som symbol på de rettighetene vi tar for gitt, og som det burmesiske folk modig har kjempet for å årtier, er hun ikke bare en fakkelbærer, men kanskje den fremste til å bære den fakkelen som heter demokrati og menneskerettigheter.

I dag foregår det en global markering av hennes Aug Sans bursdag, og kjendisene står først i køen. Men det blir en trist kø hvis vi med lavere kjendisstatus ikke følger opp denne markeringen. Jeg oppfordrer derfor alle som ser dette om å markere det på sin egen blogg, Facebook-side, Twitter-konto eller hvor det måtte være, og legg gjerne inn følgende melding til burmesiske myndigheter inn i teksten din:

I am deeply concerned at the recent detention of Daw Aung San Suu Kyi in Insein prison. This arrest is the latest human rights abuse inflicted upon the Nobel Peace Prize winner, who has been detained for 13 of the last 19 years, mostly under house arrest. Aung San Suu Kyi and two female companions face trial in connection to an incident in which an American man allegedly swam across a lake to her house and stayed there for two days. Following this incident in early May, she was moved from house arrest to Insein prison, where she now awaits trial. I call on you to release Aung San Suu Kyi and the companions arrested with her, and I urge you to see to it that Aung San Suu Kyi is not returned to house arrest. I am also worried about the recent decline in Aung San Suu Kyi’s health. When her regular doctor, Tin Myo Win, visited on her on May 7, security forces prevented him from entering her house. Upon returning home, he was taken away by the authorities, and his current whereabouts remain unknown. Please ensure that Aung San Suu Kyi receives the medical attention she needs, and please provide information about Tin Myo Win’s status. I urge the government to demonstrate Myanmar’s commitment to human rights by ordering the immediate and unconditional release of Daw Aung San Suu Kyi and other prisoners of conscience.

Teksten er hentet fra Amnesty USA, og tilpasset bloggkonseptet.

Så har jeg skaffet meg iPhone OS3.
Jeg ramler ikke av stolen, men føler meg heller ikke snytt. Jeg merker bl.a. at norsk tegnsett er implementert fullstendig, noe som gjør hele skrivingen til en bedre opplevelse. Å kunne kopiere og lime tekst mellom applikasjoner virker også, i hvertfall mellom Safari og iBlogger som jeg nå skriver dette innlegget med. I det hele tatt har skriveprosessen blitt bedre, men tydeligvis har ikke tuktet tastatur blitt en universell løsning for alle applikasjoner. Den enkelte programvareleverandør må implementere det i din egen applikasjon. Det må det bli en endring på, selv om jeg regner med en høyoktanaktivitet på oppdateringssiden når det gjelder applikasjoner de nærmeste ukene. Andre ting? Lyd. Men desverre ikke til min iTouch enda. Forresten: Hvorfor benytter ikke Apple likegodt dette navnet i stedet for den mer tungvindte iPod Touch?
Beats me…

I jakten på stjernene, har vi glemt å være til stede der vi er?

Vi reiser som aldri før. Men samtidig har både måten vi reiser på og hva vi gjør ut av reisene forandret seg ganske drastisk. Jeg husker første gang jeg var på en stor utenlandstur alene. Etter to måneder i Øst-Afrika var jeg helt desorientert om hva som foregikk hjemme. VG var fraværende i kioskene i Kasama, Internett ikke engang en drøm i hodet til Tim Berners-Lee, og turplanleggingen foregikk ved at jeg gikk ned til nærmeste SAS-kontor og ba de bestille en billett for meg. Kontakten med reisemålet foregikk via brev når det ikke hastet, og med telefon når noe var preserende – dvs. aldri. I løpet av to måneder var jeg totalt isolert fra min vanlige verden, og fullstendig oppslukt i en ny. Hjemme hørte de bare fra meg via postkort, som tok en måneds tid å foreta reisen fra Nairobi til Oslo, hvis de i det hele tatt kom fram. Ulempene var klare: Ting tok lenger tid. Fordelene langt større: Jeg var fullstendig til stede der jeg var, og det var faktisk en overgang og et kultur- og tidsskille å bevege seg fra Afrika til Norge.

Jeg snakker om 1985. I dag, 24 år senere tar deg meg to minutter å få kontakt med et hvilket som helst reisemål i verden. På tur tar deg meg fem minutter og en internettkafé å bli oppdatert på status i tippeligaen. Når jeg kommer hjem er det ingen overraskelser som ligger og venter på meg, for jeg er oppdatert via Facebook, Twitter, e-post. sms og nettavisene. Akklimatiseringen tar den tiden det tar å venne seg til lufttemperaturen og tidsforskjellen. Hodet henger med på alt det nye, men av og til lurer jeg på om det henger med på det jeg har vært med på. De stadige skiftningene i sted og rammer skjer så fort at de ikke fordøyes. På samme måte som vi bomarderes av bilder, tekster, så bombarderes du som moderne reisende av raske skiftninger og stor tilgang til øyeblikket.

Det treffende poenget i Søren Kierkegaards filosofi var at i øyeblikket møtes tid og evighet. Det er i dette øyeblikket du møter deg selv. Det er her og nå du kan dvele over det som er, har vært og det som skal bli. Men skifter øyeblikkene for raskt, blir det ingen tid til dveling, selvinnsikt og vekst.

WorldHum har i dag en artikkel med tittelenEight Endangered Travel Traditions, om forandringer i våre reisetradisjoner som skyldes endringene i den moderne måten å leve på og reise på. De åtte er:

Å sende et postkort hjem: Når skrev du et postkort hjem sist? Når gjorde jeg det? Det er ikke så preserende å sende et postkort hjem lenger når en rask og relativt rimelig SMS eller mail dekker behovet for informasjon og kveler behovet for å være kreativ. Dessuten er jeg hjemme før postkortet er framme, og da er vel halve poenget vekke? Status: Jeg erklærer meg skyldig.

Gleden ved å rote seg vekk: Noe av det spennende ved å være på nye steder, er å rote seg vekk og inn i kvartaler du egentlig ikke hadde tenkt deg til eller visste om. Det var sånn jeg oppdaget Kazimierz-bydelen i Krakow. Men med GPS roter du deg ikke vekk lenger. Med en reisebeskrivelse fra Google Maps i hånden, tar du ikke feil i rundkjøringene.  Nå kan alle finne fram ved noen tastetrykk. Og med det mister vi mulighetene til de ikke planlagte men du verden så givende overraskelsene. Status: Jeg bruker ikke GPS, jeg har benyttet meg av Google-kart. Jeg erklærer meg delvis skyldig.

Guideboka: Skulle du reise til Sør-Amerika, måtte du bruke Footprints South America Handbook. Skulle du reise i Afrika, var det Lonely Planets Africa on a Shoestring som gjaldt. Det fantes ingen Bootsnall, World66 eller Wikitravel til å hjelpe deg. Den eneste konstante løsningen var en god reiseguide skrevet av folk som hadde vært på samme sted før deg. Senere spilte bøker fra Lonely Planet, Rough Guides og Footprint en stadig større rolle, med sine årlige oppdateringer og konkurranse om å komme med de fleste og mest nevenyttige detaljene om hva du skulle spise, hvor du skulle sove og hvem du skulle gjøre hva med. I dag forandrer opplysningene seg fra uke til uke. Du får oppdaterinene inn på iPoden din, i tillegg til at alle er så reisevante at de klarer seg selv uten hjelp fra dyre guidebøker. Jeg har bokhylla full av reiseguider fra 1990 og fram til ca 2004. I dag blar jeg ikke i de, dessuten tar de så stor plass i kofferten at jeg ikke ser noen vits i å ta de jeg har med meg. Opplysningene er uansett utdaterte, så de trengs ikke. Status: Jeg erklærer meg skyldig.

Kasetten Walkmanen gikk på vanlig batteri. Det holdt i ukevis. I dag holder iPoden i fire timer hvis jeg er heldig. Å dele musikk med folk du møter på den lokale minibussen er ikke så enkelt tom som du er for strøm. Sier WorldHum. Men det WorldHum ikke nevner, er at det fins solcelleladere for iPoden din. Og splitter og kasettadaptere får du kjøpt på Elkjøp for 79 kroner. Vil du dele musikken din, så kan du. Status: Jeg erkærer WorldHum for skyldig i mangefull og uoppdatert informasjon.

Avisen: Å komme til et  fremmed land var å gå til en kiosk og kjøpe seg dagens lokalavis, fortrinnsvis den engelsksprålige utgaven.

Fotoalbumet: Hvor havner bildene dine etter turene du har vært på? Mine ligger fremdeles på maskinen i håp om å bli vist en gang. De støver hen i et eller annet online album, eller ligger og visner på harddisken min. Jeg er ikke den eneste som har det sånn.  Aldri før har relativt så få hatt gleden av de – hvis vi da ser bort fra alle snapshotene på Facebook som konkurrerer om å viske ut hverandre fra hukommelsen. Det å sitte og velge ut bilder, og å bla gjennom gode fotoalbum var en obligatorisk aktivitet når du kom hjem fra tur. Men hvor er bildene nå? Status: Jeg erklærer meg skyldig. a

Sosiale hosteller: Backpackerhosteller (i mangel av et bedre navn) var stedet der man møtte andre reisende, delte erfaringer og spanderte en halvliter. I dag sitter folk med nesa i en iPod, en Blackberry eller på hostellets internettkafé og kommuniserer med de som ikke er der. Jeg er vel ikke av de som har frekventert denne type overnattingssteder for mye, men har ikke WorldHum et poeng her? I stadig søken etter å være andre steder, glemmer vi å være der vi er? I kravet om å holde seg oppdatert i det store, digitale verdensrommet, rekker vi ikke over å være til stede med de menneskene vi deler rom med akkurat her og nå. Jeg kan nevne en parallell: Jeg jobber på folkehøgskole. På ettermiddagstid er elevene sosiale sammen. Men måten de er sosiale på er ganske interessant. De sitter med hver sin laptop på fanget i en eller annen sofa, logga inn på et eller annet sosialt nettsted, og skriver og kommenterer både til hverandre og til de som er til stede i det virtuelle rommet som omgir sofaen på internatet. Status: Jeg erklærer meg delvis skyldig, men det er mest fordi jeg ikke benytter meg så mye av denne typen overnattingssteder.

Dagboka: Bloggen er et fint sted å holde folk oppdatert på hva jeg opplever. E-post likedan. Men ingen ting er vel som å sitte på en kafé et eller annet sted i verden og notere ned stikkord, tanker og tips fra dagen som har passert. Broderen er en kløpper på dagboknotater. Noen av de tingene jeg har skrevet om på denne bloggen fikk først bein å gå på gjennom Moleskinbøkene jeg alltid har med meg. Søk f.eks. på “Zambia” eller på “Nigeria” på herværende blogg. Men det blir mindre og mindre til at jeg skriver i dagboka mi. Refleksjonen fra mine siste turer er ikke nok til å fylle første side av min første Moleskin-bok. Det har nok sine forklaringer: Jeg er ofte på jobb når jeg er på tur. Familieferier er ikke egnet til egosentriske handlinger som å skrive reisenotater. Dagboka kan også være en flukt fra det å være tilstede der du er. Men på veien mister man refleksjonen. Status: Jeg erklærer meg skyldig.

Så hva blir vi sittende igjen med? Har WorldHums anklager noe for seg? Hvis de verdiene dette nettstedet legger til grunn for artikkelen sin har noe for seg, må jeg si: Jeg er skyldig. Vi reiser mer enn noen gang før. Vi ser mer enn noen tidligere kunne drømme om å se. Men ser vi virkelig? Eller er vi redusert til ubevisste konsumenter som verken tilfører eller får noe fra våre reisende handlinger? Jeg bare spør.

Jeg skriver lite eller ingen ting om fotball her, og har ikke tenkt å begynne. Denne gangen handler det om moral.
I dag ble det kjent at Real Madrid, som er en fotballklubb i Spania som spiller med hvite drakter og som har en gjeld på over en milliard kroner, har kjøpt en portugisisk spiller ved navn Christiano Ronaldo for over 800 millioner kroner. For noen dager siden kjøpte de en annen spiller som av en eller annen grunn heter Kaka, for 600 millioner kroner. Grunnen til at en gjeldstynget klubb i Spania gjør dette, er at Real Madrid (som er en fotballklubb i Spania som spiller med hvite drakter) skal komme på førsteplass og ikke andreplass i den spanske La Ligae og til og med vinne Champignonligaen.

Det er finanskrise. Andre må spinke og spare. Staten går inn og dekker bedrifters og bankers tap. De samme bankene, for det gjelder vel også spanske banker, går ut og låner villig vekk blodpenger for at klubber som ski og fotball-klubben Real Madrid (klubb i Spania, hvite drakter…) skal bli nummer en og ikke nummer to.

Mitt dilemma er: Kan jeg forsvare moralsk å støtte denne piratmafiavirksomheten som internasjonal fotball har blitt? Kan jeg støtte at norsk fotball driver over økonomisk evne? Manchester United lever på lånte penger. Liverpool hadde gått konkurs om ikke de hadde hatt en eier som gikk god for et milliardunderskudd. Hvis ikke Roman Abramovich hadde brukt pengene han har stjelt av det russiske folk på å kjøpe spillere og late som om Chelsea ikke har et underskudd på godt over milliarden, så hadde ikke Chelsea eksistert i dag. Argumentet mot er at ski og fotball-klubben Real Madrid tjener inn pengene igjen. Det gjør de nok ja, men hvor kommer de pengene fra? Et pengetre i Parque del Retiro?, Vi lar dette sje i underholdningens og fanatismens navn, for fotball er jo ikke annet enn stammens fanatiske tilbedelse av fotballstammens krigere, som verken dør eller lemlestes ved å leke med ball 20 timer i uka og samtidig få betalt ca hundre tusen kroner pr dag for å stå og tøye ut etter ulidelige harde kamper på stammens vegne.

Kan jeg si det er greit at jeg tilber en aktivitet som så til de grader foregår i strid med sunt vett og aksepterte samfunnsnormer. Skal jeg forstette å la Rune Bratseth og han gamle backen på Lillestrøm sitte og si at joda, det må jo være greit, for det er jo en verden i seg selv. Erik Solér het han, ja. Skal ERIK SOLÉR være den moralske autoritet på dette spørsmålet, eller Truls Dæhlie i VG eller Tom Morroklomp i Dagbladet, folk med så stor moralsk autoritet og skolering at de kan overta jobben for paven any day?

Nei, ut med champignon og inn med havrelefse til fotballen som til alle andre som tror penger vokser på trær, mener nå jeg. Tak på spilleroverganger, tak på spillerlønninger, driv bedriften etter vanlige økonomiske kriterier eller legg opp. Det er mitt råd. Da ville Rosenborg også hatt langt bedre mulighet til å vinne champignonligaen

Real Madrid er favorittlaget mitt i Spania. Jeg håper de rykker ned.