Det er kvelden før jeg reiser, en ikke helt ukjent situasjon. Men likevel kommer den. Følelsen, usikkerheten. Behovet for å bare droppe hele greia og holde seg hjemme.
Turer er noe man skal glede seg til, og det gjør jeg. Men i kveld er jeg ganske tom, og ser det attraktive verken i reisen eller reisemålet. Jeg har drømt om Borneo siden jeg var guttunge, helt siden jeg så/leste/hørte om King Kong og trodde at Borneo var alle regnskogers mor. Men i kveld kan det egentlig være det samme. Forberedelsene tapper meg for krefter, og jeg ser stort sett bare ubehaget jeg har foran meg: Søvnløse netter på fly, lange dager med venting på busstasjoner og flyplasser. Fuktigheten som slår i mot meg når gradestokken kryper godt over 30, og frostryktningene når temperaturen i høylandet kryper godt ned mot norske temperaturer. Tropevarmen det ikke går an å flykte fra, matlysten som forsvinner som damp etter soloppgang. Maten som frister på avstand som blir tunge, usvelgelige klumper når jeg har smakt det nok ganger, suget etter kneipbrød og en helt vanlig, norsk sjokolade.
Kvelden før avreise er alltid sånn. Det som fristet så veldig bare en uke i forkant er ikke lenger så fristende. Er det reisefeber?
Det er mye som skal ordnes før en tur. Spesielt når du skal ordne det for 45 mennsker. Har alle fått alle billettene? Er alle rommene bestilt? Kan vi stole på kontakten vår i Vietnam, selv om han var til å stole på i fjor – og i forfjor. Er det ting jeg har glemt? Hva kommer jeg til å ergre meg over at jeg la igjen denne gangen? Reisekruset? Den faste t-skjorta jeg alltid har på meg når jeg lander i Hong Kong? Hva skal jeg ha med meg av lesestoff? Skal jeg ha med meg lesestoff? Hvor mye tid skal vi ha i Kuala Lumpur? Blir de fornøyde? Lister skrives, e-poster sendes, penger overføres – kommer de fram i tide? Skjer det noe uforutsett? Visum! Går det greit denne gangen. Det gjorde ikke det sist. Den selvutskrevne papirlappen ble vist fram på grensa til Kambodsja, men jeg var ikke oppført i registeret. Selv om kambodsjanske myndigheter hadde sendt meg bekreftelsen. Når går passet ditt ut? Hvor lenge gjelder reiseforsikringen? Det er ikke malaria på Borneo, ihvertfall ikke i høyden. Men er det denne gangen når jeg dropper profylaksen at myggen slår til? Hvor la jeg sjekklisten nå igjen.
Reise er forandring. Noen ganger er det ferie, avkobling. Andre ganger ren jobb. Mine reiser er et sted midt imellom. Jobb, javisst. Opplevelser, du verden. Jeg får betalt for å gjøre det andre drømmer om å gjøre på fritiden. Likevel tenker jeg at det kunne vært deilig å stått over – akkurat denne gangen. I hvertfall i kveld. I hvertfall kvelden før.
Men så er vi i gang. Vi møtes på tunet. Bussen går, flyet tar oss med. Det er bare å komme seg av sted. Det første skrittet når hjulene har begynt å trille. Da er det ikke tid å kikke seg over skulderen. Men det er noe rart med det. Folk sier at gleden ved å reise ligger i forberedelsene og etterarbeidet. Jeg vet ikke om jeg er enig. På en måte ligger nok den største gleden ved å reise i drømmen om et annet sted. Men midt oppe i alle forberedelsene, jo nærmere datoen, jo mindre blir drømmen og heitere blir feberen. Så jeg tror nok heller på de som sier at den største gleden ved å reise, er å endelig være i gang.
Et lite postscript til noen av dere som elsker å reise og som syns dette bare er syting og klaging: Jada, Jeg vet det. Jeg er heldig. Folk kan misunne meg, og det med rette. Men det fratar meg ikke reisefeberen som treffer meg når gleden ved å se fram til noe forsvinner i kavet etter å få det til.
Jeg vet ikke hvor uttrykket kommer fra, men av en eller annen grunn føler jeg at det passer akkurat nå. Vi har kjørt gjennom forblåst sørvestlandsvinter med fokk i sidekastene og med usikker sikt for å kalle det noe. 