Så var det sagt…

Jeg har prøvd og funnet ut at iBlogger fungerer bra mot Bluehost og Wordpress. Men Ecto har jeg slitt med. Men hvis du leser dette, så virker plutselig denne også. Har det skjedd noe hos Bluehost?

Tweet This Post

Start Slide Show with PicLens Lite

Noen sier at det ikke går an å kombinere Bluehost og tredjepartsskribenter som iBlogger og Ecto når du vil publisere noe på en Wordpress-installasjon. Hvis du kan lese dette, er denne påstanden motbevist.

Tweet This Post

Start Slide Show with PicLens Lite

Ikke sjelden er elevene de beste lærerne vi har. Det skal nok både vi og de være glade for. Marianne Brekke og Jannicke Framnes Neset driver selvlæring.

Vi er i Nairobi, på plenen utenfor Scripture Mission Conference Center. Et kjent sted for mange folkehøgskolere etter utallige besøk fra utallige folkehøgskoler. Det er lørdag formiddag, skyene henger lavt over byen, men likevel er plenen gul av tørke. Det har ikke regnet i hovedstaden på to år.

Elevene sitter under et slitent Jackarandatre som tviholder på sine siste lilla blomsterblad. Vi har pakka og er straks klare til å reise hjem etter to flotte uker i Kenya. Jeg har lagt opp til at vi skal komme oss avgårde til flypassen rundt kl 18. Vi må komme oss av gårde litt tidligere enn nødvendig. Etter oss kommer nemlig Fredtun, Jeniffer vil ikke ha for mye kaos, og selv syns jeg det er greit at ikke at elevene våre skal møte østlendingene fra den konkurrerende folkehøgskolen. Får elvene våre høre at Fredtun skal være her i Kenya en uke lenger enn oss, og at de skal overnatte i landsbyer og oppleve mer direkte menneskemøter enn det vi klarer å få til på våre to uker i Kenya, kan de fort bli misfornøyde – og det vil vi jo ikke ha noe av. Så det er like greit at vi bare kommer oss av gårde. Tenker jeg.

Men neida, er du gal? Klart vi vil treffe våre medsøstre og medbrødre fra Stavern, hilse på de som har valgt en annen folkehøgskole enn oss, kanskje vi kjenner noen av de, kanskje vi kan fortelle hvor flott de selv har hatt det i Kenya: Dessuten er det jo folkehøgskoleelever! De er ikke konkurrenter. De skal bare oppleve noe annet enn oss. Så hva er problemet?

Jeg har tatt med elevene til Afrika for at de skal lære. Jeg blir litt flau, og akkurat denne dagen er det nok jeg som har mer å lære av «mine» elever enn de har å lære av meg.

Hjemme i Stavanger noen måneder senere. Vi har vært ute og prøvd oss på HDR-fotografering. Oppgaven er ganske klar. Kom dere ut og ta bilder av Rica-hotellet med tre ulike eksponeringer. Jeg har holdt på et halvt år med dette, forklart og tegnet, åpnet kameraet, vist menyene og latt de prøve seg. Nesten ferdig med opplegget sier bryter en av elevene ut:

Hva er egentlig eksponering?

Jeg river meg i håret og lurer på hva vi egentlig har brukt det første halvåret til.

Senere på kvelden får jeg se hva de har holdt på med uten at jeg har vært til stede. I studio har de lekt seg med mulighetene som kunstlig lys gjør.

Det ser ganske bra ut, og jeg spørr: Hvordan gjorde dere det? Svaret er rett på sak: Nei, det vet jeg ikke, men det ble ganske fint.

Jeg blir litt flau igjen, og akkurat denne dagen har de nok lært mer av hverandre enn de har lært av meg.

Det er en tanke jeg har tenkt mye på i det siste. Kanskje er elevene er de beste lærerne. Men foreløpig er det ingen som slår meg som tilrettelegger.

Tweet This Post

Start Slide Show with PicLens Lite

Mesteparten av året framstår Stavanger som en provinsby, en spennende sådan med impulser fra det store inn- og utland. Men følelsen av at man er en del av en større verden og et større fellesskap er kanskje noe man mer aner enn opplever her i byen, på tross av sommerfestivaler, konserter og en rekke større næringsbygg som få andre byer kan vise til. Det er først når snøen treffer byen, kuldegradene smyger seg på og isen blir hard og blank på Mosvannet at man føler at byen virkelig lever. Enhver by av format har sin park der folk samles. De ti dagene i året når isen er trygg samles Stavanger på Mosvannet, uten at det er festival eller konserter arrangert og gjort klare for publikum, men at folk samles fordi de har lyst, det er da man får en fornemmelse av hvordan det er å bo ved Hyde Park. Det er rart det ikke skjer resten av året.

Tweet This Post

Start Slide Show with PicLens Lite

For et drøyt år siden begynte jeg å telle ned. Jarle var frekk i kjeften som vanlig, og utfordret meg på hvor mange bøker jeg har å lese igjen før jeg knapper sammen sadelen. Med 15 bøker i året og beregnet levetid på en gjennomsnittlig norsk herremann, hadde jeg den 2. november 2008 bare 296 bøker igjen å leve, forutsatt at jeg leste mine gjennomsnittlige 15 bøker i året. Se “…du har berre 200/300 bøker igjen å lesa i livet ditt“.

Utfordringen var klar. Jeg måtte ta meg sammen og begynne å prioritere, dvs. legge til side andre ting og gi seg lesingen i vold, og samtidig ikke plukke med meg hvilke som helst bøker, men velge de bøkene jeg faktisk skal lese. Som tenkt, så gjort. Det er med glede jeg kan opplyse at fra 1. januar 2009 til 31. desember 2009 har jeg lest tilsammen 23 bøker. Altså 8 bøker flere enn prognosen, og hvis dette fortsetter har jeg 263 flere bøker å lese enn først antatt. Og det har vært gode bøker, givende bøker og tankevekkende bøker.
Jeg fører også statistikk på hva jeg leser ved hjelp av den fantastiske tjenesten LibraryThing.com, hvor du kan finne mitt bibiotek til allmen skue.

En av de fine tingene med LibraryThing er at den holder tritt med lesingen min. Jeg kan registrere når jeg leser bøkene, skrive raske vurderinger, og gi karakterer. Ut av dette kan jeg lage for eksempel såkalte widgets med boklister, som den som følger her: Bøker jeg har lest i 2009 med en rask omtale av hver enkelt, samt en karakterbedømmelse. Hvilke bøker jeg vil anbefale? Det kan du egentlig finne ut ved å lese fellesbokbloggen som Ståle og jeg driver borte på Skrift. Men ved å kikke på widgeten nedenfor får du et lite inntrykk av hva jeg har satt pris på. Jeg skulle tro du vil finne noe interessant her. Og jeg gleder meg over at jeg faktisk har drøyt 500 bøker å se fram til!
Les resten av innlegget »

Tweet This Post

Start Slide Show with PicLens Lite

Tjueti, Totusenogti, Ettusennihundreognitti eller nittennittini. Språkråd og NRK taler, men språket går sin sjeive gang dit det selv vil og vi bruker de ordene vi selv velger på tross av forskrifter, mandater og retningslinjer fra sylfester og språkråd og NRK-ledelser. Selv konsekvenstenkninger må gi seg mot livets sjeve gang.

Uansett. Det er 2010 – les det som du vil – og tid for oppsummeringer. Oppsummeringer og satsninger. Jeg liker ikke det første så godt, gjort er gjort, fullført er fullført, og som språket så går livet videre. Satsningsområder har jeg derimot tro på. Troen på at det er mulig å bli bedre på noe, og at enkelte ting skal få lov til å være viktigere enn andre. Det er vel her jeg med en gang innser at jeg vil måtte motsi meg selv, siden satsninger forutsetter refleksjon og refleksjon forutsetter erfaringslæring. Og som vi vet, erfaringslæring baserer seg på opssummeringer. Jaja. det skal ikke være enkelt.

Så altså. Til Tjuenullni.
Les resten av innlegget »

Tweet This Post

Start Slide Show with PicLens Lite

Ikke akkurat grensesprengende innhold i årets første innlegg, men jeg det er vel grensesprengende nok å forlate 2009 til fordel for 2010? Men uansett: Til alle sammen som har et hjerte som banker, hilser jeg med det første skarpe bildet som ble tatt i det nye året:

Tweet This Post

Start Slide Show with PicLens Lite

Tor Amundsen gav meg ideen, og når Tor Amundsen gir deg en ide, så følger du’n opp. Han har gjort bloggen sin grønn i forkant av klimakonferansen i København, bare for å markere hva han mener. Jeg markerer akkurat det samme som Tor mener i denne sammenheng. Dermed er bloggen min mindre lesbar, men desto mer markerbar enn for noen minutter siden. Jeg oppfordrer alle å følge i Tors fotspor i akkurat denne saken. Jorda er for viktig at vi kan leke med den.

Tweet This Post

Start Slide Show with PicLens Lite

Kilimanjaro, a doorway to the Sky and the watchman of the semidesert

Noen ganger kan du rive deg i håret og steike av frustrasjon (kristne menn banner som kjent ikke, så det får bli med steikingen).

Et kvarter før flyet letter oppdager jeg at jeg har husket alle bagene, men mangler den viktigste innmaten. Jeg skal på en etterlengtet fotosafari til min barndoms drømmepark, Amboseli ved foten av Kilimanjaro, men tydeligvis uten det livsnødvendige favorittobjektivet, et Zuiko 50-200 f2.8-3.5 i bagasjen.

Men jeg tenker raskt som jeg pleier å gjøre, kommer på at vi skal overnatte i London på veien, og verdensmetropolen er jo et eldorado for folk som tenker raskt og finner kjappe løsninger. Tolv timer senere steiker jeg videre, og ergrer meg over at verken Olympus-spesialister eller de store fotokjedene i og nær Oxford Street lagerfører kvalitetsobjektiver fra andre leverandører enn Canon og Nikon. Den kjappe løsningen går i vasken. Hva den gikk ut på? Kjøpe nytt og selge det til en liten fortjeneste når jeg kom tilbake til Norge.

Heldgivis har jeg med de andre objektivene, bl.a. et Sigma 105mm f.2.8 makro-objektiv. Ikke akkurat drømmeglasset når man skal fotografere dyr på avstand, men sammenlignet med forrige gang jeg besøkte Amboseli for 33 år siden har jeg fått 10mm brennvidde ekstra. Da brukte jeg et Yashica T-L Elextro med 200mm skrupå-objektiv. Så jeg kan jo ikke klage. Eneste ulempen er at autofokus på Sigmaen er som å på ski med klister-Svix i 15 minusgraders føre. Det funker dårlig.

Men jeg det går fint. Uten min fabelaktige telezoom blir jeg tvunget til å ta andre typer bilder, tenke gjennom komposisjonen på en annen måte og bare glemme nærbildene av løver ridende på sebrarygger og andre fantastiske motiver man kan drømme om på safari i Kenya. Motivene blir altså deretter. Jeg får dyr i landskap, jeg får landskap uten dyr, jeg får fjell i alle slags vinkler – det er umulig å ikke få fjell i alle vinkler i Amboseli. Fjellet står 5000 meter opp av bakken fra der vi cruiser over saltsteppene, og uansett hvor langt unna du er, så er bare fjellet der.

Jeg er egentlig ganske godt fornøyd. Selv om drømmebildene forsvant i en kjapp forglemmelse den kvelden jeg pakket kamerabagen, ble det andre drømmebilder. Trodde jeg. Helt til jeg kom hjem, og fikk studert bildene. Til jeg fikk sett nærmere på de og syntes det var mye støv i bildene. Støv som ikke bare kunne forveksles med billedstøy grunnet høy ISO. Det var for høy ISO. I et helt døgn i Amboseli, nasjonalparken fra min barndoms drømmeverden, har jeg tatt bilder på ISO 1600, meget oppmerksom på at det siste jeg sa til elevene før vi kjørte ut den første morgenen på safari at den eneste løsningen i sterkt lys var å stille ISOen på 100.

Det ville seg altså ikke. Feil objektiv. Feil ISO. Men det er vel dette som er velsignelsen ved å ha fotogener i den digitale fototidsalder. Man svitsjer fokus, endrer innstillinger, shopper litt i Photoshop, og så lander man likevel med begge beina på jorda.

Ideen min var å ta bilder av dyr på nært hold, vente på de gode øyeblikkene, og prøve å fange sjelen disse dyrene bestemt må ha. Men jeg landet på noe helt annet. Svarthvite bilder med alt for høy ISO omtolket og foredlet i svarthvitt for å underbygge opplevelsen av det som Amboseli virkelig hadde å by på denne gangen. En tørke verre enn det Øst-Afrika hadde opplevd på tiår. Døde dyr, fravær av grønt i et gulbrunt uttørket landskap, en Edens have i ferd med å bli forvandet til semi-ørken. Her er bildene.

Tweet This Post

Start Slide Show with PicLens Lite

Forrige lørdag gikk Norske fotoblogger online. Erik og jeg har jobba med dette prosjektet siden juni litt på og av, men nå følte vi at tiden var moden for å ikke sitte på gjerdet lenger. Jeg sendte ut en tweet til et par av mine Twitter-venner, og før jeg vi visste ordet av det var vi i gang. En slags pressemelding til Akam førte til at vi var headliners både på der og på Fotopia mandag og tirsdag, og målet om å samle 50 norske fotobloggere ble slått sønder og sammen, og i skrivende stund har vi passert 150 medlemmer. Hundre over målet på ei uke, og snart halvveis til nyttårsmålet om 500 medlemmer, er langt mer enn det vi hadde håpet på, og det er vel ikke feil å si at vi kjenner smaken av suksess med Norske fotoblogger.

Hva har vi så lært av den første uka?

1. Det er gøy å finne på nye ting som folk har nytte av. En av kommentarene på Akam som omtale av oss fallt i min smak:

Jeg er nesten litt overraska at det fremdeles finnes innoverende tiltak som dette på nettet! Kreativt, og en veldig praktisk løsning på problemet med ensomme blogger.

Vi liker vel alle sammen å bli stemplet som innovative.

2. En god idé skaffer raskt tilhengere. Fra 9 stykker via Twitter den første dagen til 150 etter 7 dager viser at dette er en god ide, og at en samleside for fotobloggere er noe det er behov for.

3. Det fins mange svært dyktige fotobloggere der ute. Det er lett å bli opptatt av sitt eget verk, men du verden så mange dyktige fotografer og fotobloggere det er der ute – noen proffe men mange amatører som vet hvordan de skal behandle et kamera og plukke ut et motiv. Det er lett å bli inspirert og finne gode ideer. Står du fast en dag, er det bare å bla litt i norske fotoblogger, og ideene kommer rekende på ei fjøl.

4. Det er først når en hiver seg ut i det at en ser mulighetene. Da Erik og jeg snakka om Norske fotoblogger, hadde vi noen ideer, og satte disse ut i livet. Fokus skulle være på enkelhet og oversikt, ikke på lekkert design og mange funksjoner. Men etterhvert som vi ser folk registrere seg, så ser ihvertfall jeg at her er det ting jeg har lyst til å få til.

Det er fint å anbefale hverandres fotosider. Det er morsomt å bla gjennom folks sider og så kunne kommentere sidene deres. Brukerne er ganske flinke til å anbefale hverandre, ikke like flinke til å skrive om hverandre.

Nå lurer jeg på: Hva skal til for at folk ikke bare registrerer seg her, men ser det som en nødvendig del av sin fotoblogghverdag å komme tilbake hit og kikke?

• Et bedre kommentarsystem, der en raskt kan få oversikt over hvilke kommentarer som kommer inn?
• RSS-feeds på kommentarer?
• Et kontaktskjema?
• En blogg om fotoblogging? Eller kanskje noen enkle nyhetsoppslag?
• Flere tekster som forklarer hva fotoblogging er og hvordan man kan opprette sin egen fotoblogg?
• Et diskusjonsforum?
• Enkle måter å få med seg nye bloggere (knapper f.eks.?).

Som sagt. Det har vært ei morsom uke. Jeg håper det kan bli en morsom vinter med Norske fotoblogger. Men jeg lurer på hvordan vi skal gripe det an videre sånn at folk fortsetter å komme tilbake også etter at nyhetens interesse har lagt seg. Eller hvordan vi skal motivere folk til å dra med seg sine allerede eksisterende fotobloggvenner fra ulike lenkeruller?

Uansett er vi i ferd med å nå målet vårt om å inspirere og samle folk med felles interesser.

Ellers minner jeg om at vi har en egen Twitter-side.

Tweet This Post

Start Slide Show with PicLens Lite